What is this about low inbreeding?
Read more about why a broader gene pool is important for Maine Coons.
Etter flere negative erfaringer med helseproblemer for kattene våre, er vi bestemte på at det må jobbes med genetisk variasjon for rasen. Mange oppdrettere mener at “å avle på friske dyr” alene er nok, men vitenskapen er klar på at det alene ikke holder i det lange løp. Maine Coon har dessverre noen helseproblemer, og for å arbeide mot en friskere rase uten for høy andel av disse sykdomsgenene, så må vi ha bred genbase, og lavere totalinnavlstall.
Genetikere sier at:
Beregnet innavlsprosent over tid i en rase som helhet, skal ikke overskride 6,25 %
Gjennomsnittlig har Maine Coon innavlsprosent på 15 %. Dette betyr at de fleste vanlige Maine Coon er nærmere genetisk slekt med hverandre enn om alle var halvsøsken. Genbasen er på sikt for liten, og rasen vil bli mer utsatt for sykdommer.
- Innavlsprosent for en paring mellom søskenbarn: 12,5 %
- Innavlsprosent for en paring mellom bestefar/barnebarn: 12,5 %
- innavlsprosent for en paring mellom halvsøsken: 12,5 %
- Innavlsprosent for en paring mellom helsøsken: 25 %
Om man vil forbedre helse og egenskaper til en rase, må man ha genetisk variasjon, ellers er det ikke forskjeller å velge fra.
Det er viktig å følge helseprogrammene og kun bruke testede katter i avlen, slik at vi får bukt med HD og HCM, men en stor nok genbase er vel så vesentlig.
Hvorfor er det slik?
Forklaringen ligger i de første tiår fra rasen begynte bli registrert i stambøker. Noen få av kattene ble veldig populære, og overbrukt i avl. Det ble foretatt en rekke med veldig tette paringer, og resultatet er de kattene man kaller “klonene” født mellom 1978 og 1982. Disse preger genpoolen til rasen i altfor høy grad.
Hva er egentlig “klonene”?
Les vår artikkel om innavl og genetisk variasjon
Det fins enda mer om historien til rasen på sidene til Maine Coon-ringen, med fotografier av de første Foundation-kattene og de såkalte “klonene”.