Avlsprosjekt og bredde i genbasen

WesterosCats avlsprosjekt og bredde i genbasen

av Anne Marit Berge

Oppdrett og avl handler om arbeid med linjer over mange generasjoner for å forbedre rasen man holder på med. For Maine Coon handler mitt avlsarbeid om å sikre genetisk bredde i rasen, og om å minske risiko for de vanligste arvelige lidelsene. Samtidig skal rasetypisk utseende og gemytt ivaretas så godt som mulig. Vår avlsfilosofi er oppsummert på egen side her.

Siden kattene jeg jobber videre med som avlskatter ikke er så veldig rasetypiske eller har «showlook», er jeg avhengig av å kunne teste ut flere mulige kombinasjoner, og å ha videre kull på et bredt antall av avkommene som kommer. Enhver paring gjøres med plan om å se hva slags avkom kombinasjonen gir, og teste ut de to beste videre i avl dersom det passer slik, og det ikke er noe galt med kullet.

Flere individuelle katter brukt i avl tar bedre vare på genpoolen, samtidig som at flere forskjellige kombinasjoner, med heller færre avkom på hvert avlsdyr, gir større mulighet for seleksjon på friske og rasetypiske avkom.

Noen ganger kan bra avkom bli solgt som avlskatt til andre oppdrettere som driver etter de samme prinsipper som meg. Det er få i Norge, noen flere i Sverige, og enkelte i andre europeiske land. I andre tilfeller kan avkom beholdes til videre avl i eget oppdrett.

Våre katter

Avlskattene jeg bruker har en beregnet totalinnavl på mellom 3 og 10 % beregnet tilbake til foundation. Dette oppnås gjennom at linjene i større grad går tilbake til andre sjeldnere foundationkatter fra 1960-80-tallet, og i tillegg til nyere foundationkatter sporet opp i nordøstlige USA helt fram til i dag. Slike katter kan etter visse kriterier bli godkjent av et amerikansk forbund som novisekatter, og registrert i stambok som starten på en ny linje i rasen.

Alle katteraser er bygget på et utvalg av tamkatter – «huskatter» – og systematisk avl på et begrenset utvalg katter over tid, med seleksjon på det som defineres som rasens typiske egenskaper. Maine Coon oppsto gjennom naturlig seleksjon på tamkatter i nordøstlige USA, og er kjent fra tidlig 1800-tall. På slutten av 1950-tallet begynte oppdrettere interessere seg for de store, vennlige kattene på gårdene i Maine. Registrering i stambok og systematisk avl startet opp rundt 1960. Mer om rasens historie her.

Den mer ekstreme «look» for showkattene er oppnådd gjennom de tette paringene som lagde «klonene» fra 1970- og 80-tallet. Slike tette paringer fører til høyere grad av homozygositet, mindre grad av genetisk variasjon. Det er snarveien til god type, men også til helseproblemer. Maine Coon fra lavinnavlslinjene stammer i mindre grad fra klonene, og er rett og slett genetisk «mer amerikansk huskatt». De har dermed mer varierende type på grunn av mye større genetisk variasjon.

Maine Coon i dag rammes av hofteleddsdysplasi (ca 25-30 %) og hjertesykdom HCM (5-15 %), i tillegg til å være utsatt for tannkjøttproblemer, entropion, ørepolypp, og forskjellige immunrelaterte sykdommer.

Alle kattene våre er hofterøntget for HD (rammer 25-30 % av alle Maine Coon) og ultralydscannet hos godkjent hjertespesialist for alvorlig hjertesykdom HCM (rammer 5-15 % av alle Maine Coon) gjentatte ganger etter helseprogram for rasen. De er dessuten negative for 3 kjente skadelige mutasjoner som fins hos Maine Coon, og ellers DNA-testet og fulgt opp av veterinær så godt det lar seg gjøre.

Noen av kattene våre blir stilt ut for å få tilbakemeldinger på type, men de er ikke utstillingsstjerner. Kattene fra slike mer uvanlige linjer har som oftest «dårligere» type og ligner noe mer på vanlig huskatt enn det utstillingstjernene gjør.

4 weeks old

Mer om innavl og helseproblemer

Maine Coon showkatter har en gjennomsnittlig totalinnavl på 15 – 18 % og noen ganger høyere. Det tilsvarer genetisk slektskap nærmere enn halvsøsken, onkel/tante-niese/nevø eller besteforeldre-barnebarn; alle disse kombinasjonene har beregnet innavl 12,5 %. Helsøsken og foreldre/barn har til sammenligning beregnet innavl på 25 %, søskenbarn har 6,25 %.

Over 70 % av genbasen for showkattene føres tilbake til bare 5 foundationkatter fra da rasen først ble begynt ført i stambok rundt 1960. For å gjøre det verre ble avkom av disse 5 – kalt “topp 5” – paret tilbake på hverandre i flere generasjoner og produserte de såkalte «klonene» sent på 1970-tallet/tidlig 80-tall.

Dette er altfor tett slektskap over tid for en rase, og kan være medvirkende årsak til flere av helseproblemene som fins. Flere av de alvorlige lidelsene vi ser hos Maine Coon i dag kan føres tilbake til disse innavlede kattene, “klonene”.

Tidkrevende endringer

Det tar mange generasjoner å forbedre helsesituasjonen, utvide genbasen og samtidig få fram katter som ser ut som og oppfører seg som Maine Coon. Avl vekk fra helseproblemene og innavlede linjer, men uten å miste de gode egenskapene til rasen er derfor tidkrevende.

For å kunne få til forbedring gjennom seleksjon er man avhengig av mange generasjoner, og at flere i en generasjon får avkom som kan vurderes videre igjen. For ivaretakelse av genbasen og mulighet for seleksjon på de viktigste egenskapene er det mer nyttig med færre avkom pr katt, men mange flere antall avlskatter. Hver avlskatt kan da ha færre kull, og pensjoneres fra avl tidligere, noe som gir bedre dyrevelferd for hvert individ.

 

Hvorfor Maine Coon, hva med bare å ha vanlig huskatt?

Maine Coon-katter har et helt annet gemytt enn de fleste huskatter og andre raser. De er blant de aller mest sosiale kattene, både overfor andre katter de lever i gruppe sammen med, og overfor menneskene sine. Mange kaller dem diltekatter. De er større og mye kraftigere i benbygning og muskelmasse enn alle andre raser. Av alle raser er det de som viser lavest aggressjon og usikkerhet (Takeuchi 2009), og de minner i gemyttet på mange måter mer om hund enn om katt. Gemytt hos katt er i høy grad arvelig (McCune 1995).

Jaktinsinstinktet er heller ikke så veldig godt utviklet, og kastrerte Maine Coon som får gå fritt ute går sjelden langt fra hjemmet. De er ikke spesielt revirorienterte. Vanlig huskatt er mindre egnet som innekatt, mens en Maine Coon godt kan trives inne så lenge den får være sosial med familien og aktiv. I tillegg viser det seg at en del allergikere som ikke tåler vanlig norsk korthåret huskatt ikke har problemer med allergi mot Maine Coon. Dette er selvfølgelig indivuelt.

Maine Coon er rett og slett veldig spesielle katter man blir utrolig knyttet til, og som det er mye mer selskap i enn de fleste huskatter. De er populære blant folk som ellers kaller seg mer hundemenneske enn kattemenneske, men som av forskjellige årsaker ikke kan ha hund.

Kattungene som ikke velges ut som videre avlsdyr, og som selges til selskap, vil forhåpentlig være til glede i sine familier i opptil 15-20 år. Kjøperne av selskapskattene bidrar også indirekte til at vi kan jobbe videre med rasen, gjennom at katter som ikke skal videre i avl får gode hjem.

Oppdrettere må løse utfordringen med ikke å ha for mange katter selv. Bruk av fôrverter gjør at man kan anvende flere av kattene i avl en kort tid. Da blir også behovet mindre for omplassering av katter senere.

 

Comments are closed